Ein bunad, ein gaffel og ei historie over havet.
Restauration venneforening har fått ei heilt spesiell gåve – ein bunad som symboliserer historie, røter og tradisjon.
Gåva kjem frå ein av våre samarbeidspartnarar i samband med prosjektet Rød tur – Livskraft og kreft.
Historia om mormors mor, Tora. Denne historia er både rørande og tankevekkande, ei forteljing om modige kvinner som reiste over havet på jakt etter eit nytt liv, men som aldri gløymde kor dei kom frå.
Tora, fødd på Nordgard Aukrust i Lom i 1861, var ei slik kvinne. Ho voks opp i ei tid der framtida for mange unge var usikker, og då ein av brørne hennar gifta seg og tok over garden, vart det klart for henne at det ikkje var plass til henne heime. Som mange andre på denne tida, valde ho Amerika som sin nye destinasjon. Sommaren 1883 reiste ho til New York med båtbillett i handa og draktlivet i veska – ein del av det norske livet ho tok med seg over havet.
Gjennom åra jobba ho som barnejente og selskapdame ulike stader, heilt til ho slo seg ned i Denver, Colorado – ein by i rask utvikling. Tora levde eit travelt liv, men i 1896 endra alt seg då ho fekk eit friarbrev frå læraren Lars Holm i Lom, ein enkemann med tre barn. Tora svara ja. Ho reiste tilbake til Norge, og allereie dagen etter at ho kom til Bergen, gifta dei seg i Mariakirken.
Tora tok med seg gåver frå venene sine i Denver – eit sølvbestikk til 12 personar med initialane TA inngravert. I reisekista låg også dei håpa og draumane ho hadde hatt gjennom åra i Amerika. Ho fekk sitt første barn, Marit, i 1897 – mi mormor, som vidareførte historia om Tora og hennar livsreise.
No, 142 år etter at Tora reiste over havet første gong, skal arvegodset hennar få ny verdi. Gullsmed Karl Jørgen Otteren vil i 2024 lage ein ny versjon av sølvgaffelen hennar. Bunaden Tora tok med seg, vil no bli boren av Restauration Venneforenings yngste medlem, Lovise, som berre er 10 år gamal. Ho vil ha på seg draktlivet når skuta legg ut på reisa si – ei moderne hyllest til dei som våga å satse på noko nytt.
Historia om Tora handlar ikkje berre om ei kvinne som reiste til Amerika og kom tilbake til Norge. Det handlar om å vidareføre røter, verdiar og minner, om dei mange reisene som har forma oss som menneske og samfunn. At bunaden no skal vera ein del av Restauration Venneforenings samling, viser korleis fortida kan få nytt liv gjennom nye generasjonar.
Når skuta legg ut på sin ferd, med Lovise i bunaden ved kaia i Stavanger og gaffelen i ein ny versjon, knyter vi band mellom fortid og notid. Tora sin arv lever vidare, ikkje berre gjennom genane hennar, men også gjennom dei fysiske minna som reiser same vegen som ho ein gong gjorde. Ei gaffel og eit draktliv – enkle ting, men fulle av historia om kven vi er, og kor vi kjem frå.
Tora døydde i 1951, men gjennom dette prosjektet og symbola hennar får ho likevel vere med på reisa. For som historia hennar viser: Nokre reisar sluttar aldri.
200 Takk Lovise!